Finn roen

Å fortelle sjøvante nordmenn at en seileferie er det rette stedet å finne roen kan kanskje oppfattes som en fornærmelse, men tilgi meg, jeg er tross alt bare en overbegeistret nybegynner.

Fra Rab seilte vi sørover igjen og denne dagen ble etter hvert underligere og underligere. Vi seilte med de stupbratte fastlandsfjellene til venstre og en evig lang, helt gold og bar øy til venstre. Og det rare var at hele dagen hverken møtte eller så vi en eneste båt! Vår kamerat og kaptein, Pavel, har seilt dette strekket før og han skjønte ingenting, her er det jo alltid fullt av båter? Vi hadde medvind og seilte rolig i ca. 4 knop. En dyp ro senket seg over oss, det var faktisk nesten litt skummelt. Hadde det vært vann på Mars ville en seiltur der ha artet seg på samme måte. Men så plutselig kom det et hyl fra ungene; delfiner!

Det var nermest surrealistisk; det golde og livløse landskapet på hver side, ikke en båt på sjøen og delfiner som kruset vannflaten på hver sin side av båten. Etter den første begeistringen ble vi alle sammen sittende stille, fortapte i våre egne tanker og følelser. Jeg finner ikke ord…

Etter å ha seilt ut av denne kosmiske kanalen ut på ettermiddagen møtte vi flere båter. Vi ankret opp ved en bitteliten øy hvor vi har en gjestebok liggende. Mange seilere hadde besøkt øya vår siden sist, til og med noen svensker, og et nygiftet par hadde tilbragt bryllupsnatten der! Ungene fant sin etterlengtede skattekiste som lå akkurat der det gamle sjørøverkartet viste at den skulle ligge og alt var lykke og moro. Etter å ha overnattet i en liten vik satte vi igjen kursen mot Biograd og var triste og melankolske over igjen å måtte si ha det til båten og havet. Zdenek og Tomas dukket opp i havnen, Zdenek hadde fått tilbake sin vanlige ansiktsfarge og så gikk vi alle sammen å spist pizza og drakk Kroatisk øl, forbausende godt!